Morgenstund
Hver morgen grytidlig går jeg ut i skogen rett ved der jeg bor. Jeg har en spesiell plass der jeg setter meg ned en liten stund – ofte tar jeg med morgenkaffen dit.
Da jeg begynte å gjøre dette for noen år siden, var det å sitte helt stille ute i naturen uten å foreta meg noe annet, en ganske rar og uvant opplevelse.
Men fordi jeg hadde så lyst til å oppleve og oppdage mer av naturen, så var dette en ny måte å utforske det på.
Forventninger
Til å begynne med, kunne jeg ha store forventninger til at noe helt spesielt skulle skje mens jeg satt der.
Det kunne feks handle det om at jeg hadde lyst til å møte et stort dyr – kanskje et rådyr, eller enda bedre; en kjempestor elg, som jeg kunne ta et dødsfint bilde av. Sånn drømte jeg meg helt bort, og det ble ikke så mye nærvær de gangene jeg hadde det sånn.
Da tok jeg ikke med meg noe særlig annet hjem enn en mild skuffelse over forventninger som ikke ble innfridd.
Tid
Men gradvis begynte noe å endre seg.
Det å sitte der helt stille, uten å ha noen forventninger til at noe spesielt skulle skje, var som å bli plugget til en lader.
En lader jeg ikke hadde hatt tilgang til tidligere.
Det var som om sansene og kroppen fikk tid til å åpne seg opp – tid til å ta inn mer og mer av landskapet rundt.
Den fineste starten
Tiden stopper opp og alt står stille. I det øyeblikket er det som om det åpner seg en port inn til alt det som er det virkelige i livet. Alt det som kan være så lett å overse
En dyp ro vokser fram fra jordas indre og sprer seg utover.
Små detaljer blir større, alt blir klarere og skarpere. Lydene trer gradvis fram – først de høyeste og skarpeste, så de mere lavttonede.
Det er dette som er den fineste starten på dagen.
Legg igjen en kommentar