Den fineste sommeren – simple living i skogen

Hytta i skogen

Denne sommeren har jeg gjort noe jeg aldri har prøvd før; jeg har bodd alene langt til skogs i en enkel hytte uten innlagt vann, uten moderne bekvemmeligheter og uten bilvei.

Det var ikke noe jeg hadde planlagt på forhånd. Helt tilfeldig kom jeg over denne hytta på airbnb og falt pladask. Det var som det lyste en invitasjon til meg gjennom bildene, som om både hytta og naturen rundt sa «hit kan du komme – vi vet du vil trives»
Så gjorde jeg det.
Og hadde ingen idé om hvor mye det ville komme til å bety.
Det i seg selv er jo nesten forunderlig – at noe som kan virke så lite og ubetydelig, som man nærmest snubler over i forbifarten, kan være noe av det viktigste som skjer en i livet.

Overgangen fra det raske til langsomme

Både kropp og hode var ganske stressa da jeg kom ut til hytta.
Og det var absolutt ikke sånn at roen senket seg umiddelbart – at jeg bare fløt rundt på en sky av velvære fra dag én.
Det tok tid å omstille seg – og det tok tid før det indre turtallet gikk ned
Plutselig hadde jeg all denne tiden til rådighet og ingenting å fylle den med.

Kroppen i sitt rette element

Men gradvis begynte noe å skje. Gjennom de enkle dagligdagse gjøremålene som å hente vann, varme vann, samle ved, begynte kroppen å slappe mer og mer av.

 

Det var som den tunet seg mer og mer inn på omgivelsene.

Egentlig var det helt utrolig å oppdage hvor mye kroppen etterhvert slappet av. Jeg, som egentlig ikke lever et stressfylt liv, visste ikke hvor anspent og sammentrukket kroppen min egentlig hadde vært.
Nå var det som om alle kroppens celler lyste opp og utvidet seg i gjenkjennelse av å være i sitt naturlige element
Roen begynte å krype innover hver eneste celle.

Og med det begynte endringene å skje

Vendepunkt

Jeg begynte å våkne om morgenen fylt av forventning til hva som ville møte meg utenfor. Ville det være noen dyr der? Var det dis over vannet? Var de to fine endene i gang med sitt faste morgen ritual? Ville ekornet komme og hilse på?

 

De små tingene i naturen begynte å tre mer og mer fram; jeg ble nesten overveldet av takknemlighet over noen store majestetiske grantrær som sto der: at jeg ikke hadde lagt merke til før hvor utrolig vakre grantrær er?

Balanse

For hver dag som gikk, kom jeg inn i en dypere harmonisk balanse. Jeg ble mer kreativ, alt fløt bedre og det negative selvsnakket som vanligvis kan ha et høyt volum, ble redusert til hvisking.
Intuisjonen min ble sterkere og klarere, og uttrykte seg gjennom kroppen min på måter jeg aldri før hadde kjent-

Jeg hadde det ikke sånn absolutt hele tiden – innimellom var det stunder hvor alt føltes kjipt og meningsløst, men de stundene ble lettere å tåle, og de fløt igjennom ganske fort.

Men den kanskje aller største oppdagelsen, var hvor mye glede det ga å leve så tett på naturen. Det var som om den langsomme tiden åpnet opp for en dypere livsglede.
En følelse av å være spill levende som jeg ikke hadde kjent på samme måte før

Tilbake i byen

Nå har jeg flyttet hjem igjen og er ikke lengre omgitt av skog på alle kanter.
Jeg gruet meg litt til å komme hjem, fordi jeg var redd for å miste den forbindelsen med naturen som den langsomme tiden i skogen ga.

Jeg har ikke mistet den, men det hender jeg glemmer når hverdagens mange distraksjoner lokker på oppmerksomheten.

Så for at denne flammen skal fortsette å leve inni meg, har jeg begynt med et fast rituale hver kveld før jeg legger meg:
Jeg går ut og snuser inn i den mørke nattehimmelen, jeg ser på stjernene, ser på månen, kjenner på den myke luften som stryker meg over kinnet.
Og når jeg gjør det – da kjenner jeg hvordan hver eneste celle i kroppen min lyser opp i gjenkjennelsen av å være hjemme.